DEN SISTE REISEN FOR ARMANDO OG WALDO

Det å jobbe med dyrevern er krevende, meningsfullt og ikke minst en følelsesmessig berg-og-dalbane. Det er intens glede og stolthet over hva vi faktisk klarer å få til. Det er sinne og frustrasjon over uansvarlige menneskers dyrehold og et offentlig dyrevern som ikke fungerer i det hele tatt. Og det er sorg og fortvilelse over de dyrene vi ikke klarer å redde.
Vi som bruker all vår fritid på å hjelpe dyr i nød står i så mange ulike situasjoner og må ofte ta tunge avgjørelser.
I går var en veldig trist dag. Vi mistet både Armando og Waldo. Begge to var puser som DBT har fanget inn fra et liv som hjemløse, forsømte og syke. De fikk komme inn i varmen og hadde det så godt som en pusekatt kan. Men de rakk aldri å få sitt for-alltid-hjem.
Armando kom til DBT våren 2019. Han er født ute på Andørja av en hjemløs kattemor. Han var observert lenge før det var mulig å fange han inn. Han kom i et fosterhjem der han har bodd i mange år. Han ble etter hvert mer trygg, leken og kosete. Av ulike grunner ble han aldri adoptert. I går ble han veldig syk og fikk ikke til å tisse. Fostermor og Armando dro derfor rett til dyrlegen. Der ble det oppdaget at pus hadde urinstopp og masse krystaller i urinen, infeksjon i blæra, skyhøye nyreverdier og væske i buken. Han holdt på å dø under sedasjon for å hente ut urin av blæren. Han var veldig syk og alternativene var en stor operasjon eller avliving. Etter en lang samtale med veterinær, ble det besluttet av Armando måtte få slippe. Han etter all sannsynlighet ikke overlevd en operasjon. Det vi trodde var en tur til dyrlegen for å få litt hjelp med urinveisplager ble den siste reisen for Armando. Hvil i fred, lille venn.
Waldo kom til DBT sommeren 2023. Han ble fanget inn i Balsfjord sammen med flere andre katter, som trolig har sitt opphav på samme gård. Kattene hadde helt forferdelig pels, det var som tovede ullmatter. De var dårlige i magen og preget av et liv som hjemløse. Etter en stund i fosterhjem viste det seg at Waldo ikke var helt forvillet og fostermor fikk kose med den svarte pusen med bamsefjeset.
Waldo var plaget med diaré og etter å ha prøvd skånefôr, probiotika og diverse annet uten ønsket effekt sendte vi inn avføringsprøver til analyse. Disse viste at Waldo hadde Corona-virus i avføringen sin. Dette er veldig vanlig hos katter, og i utgangspunktet ikke farlig. De fleste kattene blir friske etter noen uker, og ferdig med det. Noen katter blir imidlertid kroniske bærere og kan bli plaget med magen resten av livet. I noen sjeldne tilfeller, kan Corona-viruset mutere og utvikle seg til FIP (Felin Infeksiøs Peritonitt). FIP er en virusinfeksjon som uten riktig behandling har 96% dødelighet. Hva som gjør at noen katter får FIP vet man ikke sikkert, men stress og dårlige leveforhold er trolig en sterkt medvirkende faktor.
Waldo ble ikke frisk i magen sin, men han ble mer tam og kosete, og flere frivillige forelsket seg helt i han den tiden han var på Hjelpesenteret vårt. De siste ukene ble Waldo større og større rundt magen. Fostermor lurte på hva det kunne være, og vi hadde noen dystre mistanker. I går dro Waldo til veterinæren for en helsesjekk, og det ble da oppdaget at han hadde buken full av væske. Veterinæren gjorde en test og kunne fortelle at Waldo hadde utviklet våt FIP. Medisinene som kan kurere FIP er ikke godkjent i Norge og må bestilles fra utlandet. Det koster ca. 40 000 å behandle en katt. Waldo måtte få slippe, han var for dårlig til å vente på medisiner. En knust fostermor dro hjem med tomt bur.
Selv om vi klarer å hjelpe veldig mange dyr hvert år, gjør det fremdeles vondt å miste noen. Vi skulle ønske at alle katter kunne fått sitt eget for-alltid-hjem, der de får så mye omsorg, kjærlighet og oppmerksomhet som de ønsker seg. Slik ble det ikke for Armando og Waldo.
Vil du hjelpe oss å gi flere hjemløse katter en sjanse? Send ditt bidrag til VIPPS 86576 eller DBTs konto 6420 05 49994.
På forhånd tusen takk for støtten
Del gjerne.
FacebooktwittermailFacebooktwittermail

Spor fra din side.