Pusia Binoche (f. 2018)

PUSIA BINOCHE (f. sommer 2018)

Jeg kom til Dyrebeskyttelsen i februar 2019 fra en kattekoloni. Jeg har aldri oppholdt meg utendørs siden kolonien var inne i et hus, men siden vi ikke hadde det så bra der er jeg litt usikker på mennesker som jeg ikke kjenner.

Pelsen min er semilang og har hvit og brun villfarge. Fostermor sier at hun aldri har funnet knuter i pelsen min og at den er veldig lettstelt. Hun sier også at jeg har grønne, fine øyne.

Når jeg kom til fosterhjemmet mitt var jeg veldig skeptisk til mennesker. Det var skummelt å være sammen med fostermor, og det tok meg noen uker før jeg turte å utforske leiligheten og å ta imot kos. Men når jeg først lot henne få stryke på meg ble jeg så glad i henne. Det er jo så godt med kos. Og nå sover jeg i sengen med henne og legger meg av og til på fanget hennes. Hun kaller meg en skygge siden jeg følger etter uansett hvor hun går. Til å begynne med var jeg skikkelig redd når vi fikk besøk, og jeg gjemte meg helt til de dro. Nå lurer jeg meg frem for å lukte på de som kommer innom og kan gjerne leke litt med dem som har lyst til det. Fostermor sier at jeg er kjempekjælen og har masse kjærlighet å gi til en tålmodig familie. Når jeg først blir trygg på deg så vil du få lov til å kose med meg og kommer nok til å legge meg på fanget ditt.

Jeg har også lært meg dette med leker, og det er SUPERartig! Jeg «springer tulling» etter fiskestenger, er flink å aktivisere meg selv, men elsker når mennesker vil leke med meg.

Ellers har jeg en mage som ikke tåler all mulig type mat og trenger Z/D-fôr fra Hills. Det fås kjøpt hos veterinæren og minimerer risikoen for allergiske reaksjoner på mat. Derfor får jeg bare litt godis av fostermor. Noen ganger får jeg også litt fisk, men ikke for ofte eller for mye. Jeg har en tannkjøttsykdom, men etter at jeg fikk trukket ut de aller fleste tennene mine har jeg levd helt fint med det. Nå har jeg bare de fire canine tennene igjen – men så er det jo hoggtennene som er viktigst for imaget.

Her i huset til fostermor har jeg bodd sammen med flere andre pusekatter. Det har gått bra å være sammen med alt fra eldre puser til kattunger. Jeg vil nok trives i et hjem med flere katter, men fostermor sier at jeg er mye mer sosial og kosen med henne når jeg er alene. Så jeg vil passe både som alenepus og i et hjem med flere puser. Men jeg må nok få litt tid til å venne meg til å dele hjem med katter jeg ikke kjenner. Siden jeg aldri har vært ute syns jeg det er litt skummelt. Derfor ønsker jeg et hjem der jeg kan være innekatt. Med litt øving i trygge omgivelser kan jeg kanskje lære meg å være ute også. Jeg tenger et rolig hjem hos en tålmodig familie. Siden jeg fort blir rett av høye og ukjente lyder tror jeg at det hadde vært best å ikke bo sammen med barn under barneskolealder. Fostermor håper det finnes noen som har lyst til å redde en katt som ikke fikk den beste starten, men som fortjener det aller beste i resten av livet.

Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø tar et adopsjonsgebyr på 1500 kroner for alle katter, dette utgjør under halvparten av det en privatperson vil ha i veterinærutgifter til ID-merking, vaksinering og kastrering av en katt. Pakkeprisen hos veterinærklinikkene i Tromsø er for en hannkatt drøye 3000, mens man for en hunnkatt må betale ca. kr. 3800. Man sparer altså mye penger på å få seg katt fra Dyrebeskyttelsen.
Interesserte kan ta kontakt på dyrebeskyttelsen.tromso@gmail.com for å avtale adopsjonsbesøk

FacebooktwittermailFacebooktwittermail

Spor fra din side.