Forfatterarkiv

Pusia Furia (f.2008)

Åpen søknad:
Jeg heter Furia, er ei 9 år gammel pusi, som er på utkikk etter en ny jobb. Så godt som alt er av interesse, men jeg har et par jobber bak meg som ikke fungerte så godt. I den siste jobben var jeg i hus med flere andre katter. De mobbet meg så mye at jeg begynte å tisse på meg, derfor vil jeg helst ha jobb som alenekatt. I tillegg har jeg vært arbeidsløs i en periode og gått gatelangs, uten noe varmt hus å krype inn i eller et godt fang å sove på. Den situasjonen likte jeg ikke. Det å sove på fanget er nemlig noe jeg liker veldig godt, og som jeg kan holde på med i timevis. Når jeg er ferdig med det, ligger jeg ved siden av menneskene mine eller følger dem fra rom til rom. Jeg er veldig glad i mennesker, selv gjester som kommer innom får hilse på meg, og om mulig kryper jeg opp på fangene deres også.

Jeg har ikke møtt barn ennå, så jeg vet ikke hvordan jeg reagerer på dem. Jeg kan klare meg alene i mange timer av gangen, men vil helst ha mennesker hjemme hos meg så mye som mulig. De menneskene jeg bor hos nå, sier at jeg er en skikkelig kosekatt. Noen ganger kaller de meg også matvrak, uten at jeg helt skjønner hva det hentyder til. Jeg liker kattematen min, som er spesialfôr for urinveien, men vil aller helst ha kokt fisk. Annen menneskemat klarer jeg meg veldig godt uten, selv om jeg gjerne vil snuse på det som faller ned på kjøkkengulvet. I tillegg liker jeg å være aktiv med å fange katteleker, men egentlig har jeg lyst til å forsøke meg på å gå ut litt igjen og jakte på noen mus, bare jeg først kan bli skikkelig godt kjent innendørs. Alle jobber er altså av interesse, men den ideelle jobben er hos noen som har god tid til meg, vil kose masse med meg, og som har muligheten for at jeg kan gå ut litt innimellom, og som ikke har andre katter. Til gjengjeld kan jeg love at jeg skal være trofast, møte deg med koselyder, male på fanget ditt og se hengivent på deg mange ganger hver eneste dag.

Furia er ID-merket, vaksinert, kastrert og har fått helsesjekk og ormekur.
Dyrebeskyttelsen Tromsø tar et adopsjonsgebyr på 1000 kroner for alle voksne katter, dette utgjør hhv halvparten og en tredjedel av det en privatperson vil ha i veterinærutgifter til ID-merking, vaksinering og kastrering av en katt. Pakkeprisen hos veterinærklinikkene i Tromsø er for en hannkatt er ca. kr. 2000, mens man for en hunnkatt må betale ca. kr. 2600. Man sparer altså mye penger på å få seg katt fra Dyrebeskyttelsen!
Interesserte kan ta kontakt på dyrebeskyttelsen.tromso@gmail.com for å få telefonnummeret til fosterhjemmet.

Vi får bygge nytt hjelpesenter!

I den forbindelse blir det mye utgifter, da alle sparepengene våre går med til oppføring av huset. Men – vi trenger møbler og utstyr til et helt hus!
SNN-fondet støtter oss med kr 100 00 til byggingen av selve senteret, og selv om vi er ufattelig takknemlige, så trenger vi så mye mer.

Vi har derfor opprettet en innsamlingsaksjon, som vi håper dere er villige til å bidra til. Pengene går kun til innredningen av huset slik som møbler og utstyr.

Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø er en frivillig organisasjon der absolutt ingen får betalt for jobben de gjør, vi er helt avhengige av gaver og donasjoner for å få hjulene til å gå rundt. Alle monner drar, og vi blir takknemlig for hver en krone vi får inn.

Trykk deg inn på linken, så kommer du til innsamlingsaksjonen:

https://www.spleis.no/project/10668

Kjære dyrevenner

Kjære dyrevenner.

Bildene lagt ved i denne statusen er bare noen få av de som Dyrebeskyttelsen har tatt inn gjennom årene. Men for en del av de som kommer inn i systemet til Dyrebeskyttelsen har ikke veien mot en bedre hverdag vært så klinkende lett.

Jeg må ærlig innrømme at det virkelig snørte seg ekstra hardt i brystkassen når jeg leste at Dyrebeskyttelsens kattegruppe trenger flere fosterhjem. Før 2014 leste jeg ofte om at de trengte fosterhjem for dyrene de fikk forespørsler om, og tenkte ikke mer over det enn at jeg håpet noen meldte seg. Tanken om å bli fosterhjem ble liksom bare der.

Året 2014 kom, 3 dager inn i det nye året mister vi den eldste katten vår på svært tragisk vis. Flere uker gikk mens vi prøvde å forsone oss med at monsen på 15 år virkelig ikke ville komme tilbake til oss, og tankene om å bli fosterhjem kom opp på nytt. Denne gangen valgte jeg å ta det opp med familien, kunne vi kanskje gi hjerterom for en katt i nød? Praten om det gikk løst og fast over de neste 6 månedene.

Sommeren dette året tok jeg mot til meg, og sendte epost til Dyrebeskyttelsen om hva vi tenkte rundt dette med å bli fosterhjem etter at jeg la merke til en utlysning om nettopp det. Prosessen ble satt i gang. Ikke lenger etter fikk vi første oppdrag med å passe på en liten tass som hadde forvillet seg bort fra hjemmet sitt. Samme kvelden vi fikk han i fosterhjem var eier oppsporet og lykken var stor da katten fikk møte eieren sin igjen dagen etter.

Det gikk ikke lenge før vi fikk en ny mulighet til å åpne hjemmet vårt for en ny katt. Heller ikke denne gangen gikk det lenge før vi fikk en ny mulighet til å gjenforene katt med eier. 3 uker etter han flyttet inn hos oss, og samme kvelden dyrebeskyttelsen klarte å konstatere eierskap stod eieren på døren med det største smilet om munnen. Etter å ha lett i flere uker hadde det endelig blitt truffet blink, og han hadde fått sin kjære katt tilbake.

Vi har hatt flere katter inne i etterkant etter at vi ble fosterhjem. Ikke alltid klarer man å redde de som absolutt fortjener å få en sjanse i livet. Vi fikk inn en forvillet mamma med smått i magen sin, der det endte i hastekeisersnitt, døgnet rundt flaskemating av de små til mammaen fikk samlet seg og tok de til seg. Av de som kom til verden den dagen klarte vi dessverre bare å redde en av de små, som nå har fått en skikkelig flott familie som elsker henne mer enn noe annet. Fra hun kom til verden, og til hun ble adoptert i februar 2015 fikk vi være vitne til en liten frøken vokse seg stor, og skape en nydelig personlighet som gjorde at selv vi falt pladask for henne. Selv om vi vurderte å adoptere henne, var ikke tvilen stor når hun møtte det som skulle ende opp med å bli hennes egen familie.

Å bli fosterhjem er en av de beste avgjørelsene denne familien har tatt, vi har ikke vært inne i systemet alt for lenge. Men vi har rukket å bli kjent med noen virkelig vakre skapninger allerede. Som fosterhjem kan du få inn små kattunger som har blitt fanget inn etter å ha vært hele sommeren ute med moren sin, kattunger som har blitt forlatt av moren, forvillede kattepuser eller monser som har gått ute i flere år. I mange tilfeller vil du få mulighet til å ta i mot en forvillet katt som ikke vet hva kjærlighet eller trygghet er fordi de aldri har fått sjansen til å oppleve det. Når du da først får en sjanse til å vise dem hva dette betyr kan veien være lang. Men når det første tegnet på at ting er i ferd med å forandre seg i tankene deres, da er det ofte at smil, tårer eller små gledeshyl kan finne veien til ansiktet ditt. Små tegn som at de kommer frem for å snuse deg på tærne, interessen ved å komme frem for å leke med interessante leker. Selv når de glemmer at de skal være redde for deg, og de kommer rasende frem etter en leke som har irritert dem i flere minutter. Når de forstår at du ikke viser redsel, og de kommer frem til deg å setter blikket i deg for å studere dette mennesket som vier dem tid og tålmodighet.

De aller beste øyeblikkene er også når du får til å lure en kos bak ørene deres, og de velger å ta i mot det. Når de etter flere uker virkelig redd for deg, velger å ta i mot ko,s og de automatisk begynner å malene i fanget ditt. Når du møter dem i døren etter noen timer i ærender i byen, og de mjauer av glede for at du endelig er hjemme.

Det er en følelse midt oppi alt dette som virkelig slår alt, og det er å se at disse kattene endelig slår fra seg alt som de har bygd opp for å overleve ute og de ser at mennesker virkelig ønsker det beste for dem. Den slår alt. Det er så ufattelig godt å se at du kan skape bånd, kjærlighet og trygghet for disse som har fått en hard start på livene sine. Og vise dem at det finnes en verden hvor de kan bli satt pris på, og få den omsorgen de fortjener.

Jeg håper de som ser utlysningene til Dyrebeskyttelsen slik som vi gjorde, men ikke helt fikk seg til å sende den eposten bare kaster seg over tastaturet å gjøre det. Jeg kan love hver og en av dere som tenker på å bli fosterhjem for katter at du vil ikke angre på det, du vil få muligheten til å skape noe så ufattelig fint og godt for disse små som ikke har mulighet til å snakke for seg selv som de for alltid vil være takknemlig for. Og du vil gi Dyrebeskyttelsen den hjelpen de sårt trenger.

Med Vennlig Hilsen
Fosterhjem som ikke angrer på at de tok sjansen